Sankt bernhardshund er en stor hund på 64 til 82 kg fra Sveits. Den har et rolig og lojalt lynne, og er derfor godt egnet for barnefamilier. Likevel trenger den tidlig og konsekvent trening. Sankt bernhardshund trives best i kaldt vær som vi har i Norge, selv om varme sommerdager kan by på utfordringer.
Sankt bernhardshund kort informasjon
| Hunderase | Sankt bernhardshund |
| Opprinnelse | Sveits |
| Lovlig i Norge | Ja |
| Rasestatus | Godkjent |
| Levetid | 8-10 år |
| Høyde | 65-90 cm |
| Vekt | 64-82 kg |
| Pels | Langhåret |
Lynne, trening og lydighet
Sankt bernhardshund bærer på et rolig og avbalansert lynne, som gjør rasen godt egnet for barnefamilier. Den viser en sterk tendens til å være selskapelig, men kan også være litt skeptisk til ukjente.
Rasens karakter er sterk – den utstråler vennlighet og lojalitet, spesielt overfor sin egen familie. Om en sankt bernhardshund føler at familien trues, kan den imidlertid vise tegn på aggresjon. Dens vaktinstinkt er fremtredende, og rasen har en tendens til å bjeffe på fremmede – gitt deres imponerende størrelse, kan dette være en skremmende opplevelse for den som nærmer seg.
Sankt bernhardshundens oppdragelse krever fasthet og konsistens. På grunn av dens betydelige størrelse, er tidlig trening og sosialisering avgjørende. Uten nødvendig opplæring kan en slik hund bli en håndfull selv for en sterk voksen.
Heldigvis har rasen et godt hode på skuldrene – med en naturlig god selvkontroll og en utmerket luktesans.
Deres intelligens og iver etter å lære betyr at de reagerer raskt på kommandoer og kan være relativt lette å trene med riktig tilnærming. Positive forsterkningsmetoder gjør underverker, og korte, spennende treningsøkter holder dem engasjert.
Størrelsen på en sankt bernhardshund kan være imponerende, men bak den robuste fasaden ligger et hjerte av gull. Med en dyp bjeffing vil den sannsynligvis avskrekke uvedkommende. Likevel er rasen kjent for sin kjærlighet til kjente ansikter, møter dem med glede, og viser en ekstraordinær forsiktighet rundt barn. Med rett opplæring kan sankt bernhardshunden bli både en barnevakt og en lekekamerat – en skikkelig gigant med et hjerte av gull.
Aktivitetsnivå og mosjon
Sankt bernhardshund er en rase som utstråler både styrke og robusthet. Den trives spesielt godt under kalde forhold takket være sin tykke pels, som beskytter dem mot selv de barskeste vinterstormene.
På varmere dager er det viktig å være oppmerksom, da de ikke liker heten og kan være mindre ivrige etter fysisk aktivitet. Derfor er det essensielt å tilpasse mosjonen til værforholdene. For de som elsker fjellturer, spesielt i vintermånedene, er sankt bernhardshund den ideelle følgesvenn.
Disse store hundene trenger en god dose mosjon for å holde seg i form og sunne. Om du har en romslig hage, vil dette gi hunden din et flott sted å leke og løpe fritt. Men husk å ta dem med på turer også – helst to ganger daglig, med varighet på omtrent 30 minutter hver gang. Lange spaserturer er å foretrekke fremfor korte løpeturer, men de kan også tilpasse seg, og liker å jage leker. Friluftsliv i naturlige omgivelser, som skog og fjell, er noe de virkelig verdsetter.
Når det kommer til en total mengde daglig mosjon for en voksen sankt bernhardshund, anbefales det 45 til 60 minutter med rolig til moderat aktivitet, hvor fokus bør være på aktiviteter som er snille mot leddene, som for eksempel gåturer eller svømming. Mental stimulering gjennom lydighetstrening og leker som matpuslespill, er også en god idé for å holde denne kjempen engasjert.
Bruksområder for sankt bernhardshund
Sankt bernhardshunden har lenge vært en favoritt både som arbeids- og selskapshund. Selv om den i dag først og fremst regnes som en familiehund, byr denne rasen på en mengde kvaliteter som egner seg godt i flere praktiske sammenhenger.
Selskaps-og familiehund
Sankt bernhardshunden har gjennom tidene etablert seg som en elsket selskaps- og familiehund. Dens vennlige og lojale natur gjør den til et naturlig midtpunkt i familien, og dens evne til å beskytte og vokte sine nærmeste har gitt den en spesiell plass i mange hjertene.
Vakthund
Takket være sin størrelse, styrke og vaktinstinkt, fungerer sankt bernhardshunden som en potensiell vakthund. Rasens naturlige skepsis til fremmede, kombinert med dens beskyttelsesinstinkt, gjør den til en betryggende tilstedeværelse for mange hjem.
Kløv- og trekkhund
Historisk sett har sankt bernhardshunden vært brukt både som kløvhund og trekkhund. Denne robuste hunden har styrken til å bære tunge laster og trives i utfordrende terreng, spesielt i snø.
Utstillingshund
Med sin majestetiske fremtoning har sankt bernhardshunden også blitt en populær utstillingshund.
Stell av sankt bernhardshund
Sankt bernhardshunden krever regelmessig stell for å holde seg sunn og fin. Dette stellet innebærer alt fra pelspleie til øre- og tannstell. Her er noen viktige aspekter du bør være klar over for å gi din firbente venn den beste pleien.
- Pelsstell og røyting: Sankt bernhardshunden kommer i både kort- og langhårede varianter, men begge har dobbel pels som beskytter dem mot kaldt vær. Du må børste pelsen flere ganger i uken for å unngå floker. Uten regelmessig børsting kan hunden utvikle hudproblemer på grunn av floker i den tette underpelsen. Det er også verdt å merke seg at sankt bernhardshunder røyter mye året rundt, spesielt i røyteperiodene om våren og høsten.
- Ører og øyne: På grunn av sine lange, hengende ører, kan sankt bernhardshunder lett samle opp fuktighet og bakterier, noe som kan føre til lukt eller øreinfeksjoner. Det anbefales å sjekke ørene jevnlig og forsiktig rengjøre dem med en fuktig bomullsdott. Kun den ytre delen av øret bør tørkes. Etter rengjøring kan man binde øreflappene løst på toppen av hodet for å la dem tørke ordentlig. Øynene bør også sjekkes for tegn på irritasjon eller utflod.
- Tannpleie: Munnhygiene er avgjørende for sankt bernhardshundens helse. For å forebygge tannproblemer, bør tennene børstes flere ganger i uken. Dette eliminerer dårlig ånde, forhindrer tannkjøttbetennelse og fjerner tannstein. Start tannpuss tidlig i hundens liv for å gjøre det til en rutine, og sørg for å bruke riktige tannpleieprodukter anbefalt av veterinær.
- Kloklipp: Å klippe klørne er en integrert del av stellet for sankt bernhardshunder. Lange klør kan føre til smerter under gange, særlig med tanke på hundens størrelse og vekt. Det anbefales å trimme klørne én gang i måneden, men det kommer litt an på hvor mye de slites naturlig.
- Bad: Selv om sankt bernhardshunder kan ha en tendens til å lukte, bør de ikke bades for ofte da overbading kan forårsake hudproblemer. Når du bader hunden bør du bruke en god mengde hundesjampo og jobbe den godt inn i pelsen. Skyll grundig, og avslutt med en lett balsam for å hydrere håret. Det er viktig å tørke pelsen og huden nøye for å unngå en sterk «våt hund»-lukt. Bruk først et rent håndkle, deretter en hårføner på lav innstilling for å tørke både over- og underpels.
Fôr og kosthold
For en stor rase som sankt bernhardshunden, er kvaliteten på fôret av ytterste viktighet. Det anbefales sterkt å unngå hundefôr som inneholder fyllstoffer, soya, korn, mais, eller andre unødvendige ingredienser. Disse kan føre til fordøyelsesproblemer og manglende næringsopptak.
Et kvalitetsfôr, som det fra VOM, inneholder de nødvendige næringsstoffene hunden trenger uten unødvendige tilsetningsstoffer. Alternativt kan hunden også spise rent kjøtt, som kjøttdeig og innmat, som tilbyr naturlige proteiner og næringsstoffer.
Mengde mat
Å gi riktig mengde mat er også viktig. En generell regel for kaloriinntaket er å gange hundens vekt med 30 og deretter legge til 70. For eksempel, hvis hunden veier 70 kg: 70×30+70=217070×30+70=2170 kalorier per dag.
For å sikre at hunden verken får for lite eller for mye mat, er det lurt å veie hunden regelmessig.
Antall måltider
Å dele hundens daglige matinntak i 2-3 måltider kan hjelpe med å regulere fordøyelsen og unngå overfôring. Dette kan også forhindre problemer som magedreining, som er mer vanlig blant store hunderaser.
Vanlige helseproblemer
Sankt bernhardshunden er utsatt for en rekke helseproblemer. Selv om den store kroppen krever et godt tilpasset og næringsrikt kosthold, er det noen medisinske utfordringer som rasen ofte møter, spesielt knyttet til dens arv. I tillegg er rasen kjent for å ha en lengre tilvekstperiode og kan ikke regnes som fullt utvokst før den er omtrent 3 år gammel.
Når vi dykker dypere inn i de helseproblemer denne rasen kan støte på, inkluderer de følgende:
- HD og AD: Sankt bernhardshunder er spesielt utsatte for hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi.
- Øyesykdommer: Historisk sett ble rasen avlet med entropion/ektropion som en rasetypisk egenskap. Selv om standarden nå har endret seg, opplever mange sankt bernhardshunder fremdeles øyeproblemer relatert til dette.
- Magedreining: En tilstand hvor magen blåser seg opp og vrir seg. Dette er dødelig i alvorlige tilfeller om hunden ikke får akutt hjelp. Symptomer kan være overdreven pesing og oppblåst mage.
- Osteosarkom: Selv om det er sjeldent, er denne formen for beinkreft mer vanlig i store raser som sankt bernhardshund. Dette oppdages ofte først når det har spredt seg, og kan føre til amputasjon.
Størrelse og utseende
Sankt bernhardshund er kjent for sitt majestetiske og imponerende utseende, noe som gjør den lett gjenkjennelig. Rasen er blant de største hunderasene i verden, og dens solide og kraftige kroppsbygning vitner om dens historie.
Selv om den er massiv, er den harmonisk bygget med en kraftfull, muskuløs kroppsstruktur. Hodet er særskilt stort og bredt, med en litt hvelvet skalle og et oppmerksomt blikk. Kroppen har store dimensjoner, kjennetegnet av en svært kraftig hals, sterkt uttalt manke, godt buede ribben, bred rygg, og et velutviklet bakparti med muskuløse lår. Rasens labber er store og kompakte, mens halen er lang og henger ned til hasene.
Hannhunder varierer mellom 70-90 cm i mankehøyde, mens tisper ligger mellom 65-80 cm. For utstillingshunder er det krav om at hannene skal være minst 70 cm i skulderhøyde og tispene minst 65 cm. En fullvoksen hann kan veie opp mot 100 kg, noen ganger mer, mens tisper vanligvis starter på en vekt rundt 55 kg.
Det er to primære pelsvarianter for sankt bernhardshunden: korthåret og langhåret. Den korthårede varianten har tett og grov pels som ligger tett inntil kroppen, supplert med en rikelig underull. Den langhårede varianten, derimot, kan skilte med middels lange, rette dekkhår og rikelig underull. Pelsen på ansiktet og ørene er korthåret, mens den kan være noe bølget over krysset. Fargen på pelsen er overveiende hvit, komplementert med rødbrune markeringer. Mørkere nyanser, spesielt på hodet, er ønsket.
Historien om sankt bernhardshund
Sankt bernhardshunden er en rase omgitt av myter og mystikk. Noen mener at den har røtter tilbake til 1100-tallet, men dette forblir usikkert. En populær teori er at romerske legionærer kan ha brakt store molossere over Alpene, selv om dette også mangler konkret dokumentasjon.
Før 1830 var sankt bernhardshunden mindre – rundt 35-50 kg – og kun kjent i sin korthårede variant. For å styrke hundens evne til å tåle snø og kulde, krysset man den med newfoundlandshund eller kanskje landseer. Dette førte til den langhårede varianten, og hundene vokste i størrelse. Men det var den korthårede varianten som fortsatt viste seg best egnet for snøforhold.
Navnet sankt bernhardshund ble offisielt anerkjent i 1880, og i 1887 ble den første rasestandarden satt i Bern. Rasen er dypt forankret i sveitsisk historie, med antagelser om at munker ved St. Bernhardspasset spilte en rolle i dens opprinnelse.
