Bayersk viltsporhund er en tysk hund på 20 til 25 kg avlet frem for jakt. Den er kjent for sitt tette bånd til eieren, og har et stort behov for aktivitet. Ideelt sett bør den bo i et hjem i et landlig område og integreres som en del av familien. Bayersk viltsporhund bør også få bruke egenskapene sine til jakt.
Bayersk viltsporhund kort informasjon
| Hunderase | Bayersk viltsporhund |
| Opprinnelse | Tyskland |
| Lovlig i Norge | Ja |
| Rasestatus | Godkjent |
| Levetid | 12-15 år |
| Høyde | 44-52 cm |
| Vekt | 20-25 kg |
| Pels | Korthåret |
Lynne, trening og lydighet
Bayersk viltsporhund er en rasende lidenskapelig følgesvenn – sterkt bundet til sin fører og kjent for sin intense fremtreden. Som unghund er den energisk og krever korrekt veiledning for å utvikle sine overlegne sporegenskaper. Utholdenheten til denne hunden er beundringsverdig, så ofte blir føreren utslitt lenge før hunden.
Overfor ukjente viser bayersk viltsporhund ofte en reservert natur – ikke av frykt eller aggresjon – men rett og slett fordi den foretrekker å ta kontakt på sine egne vilkår. Dette er ikke en hund som trives i ensomhet i en hundegård. Med et dypt kontaktbehov egner den seg best innendørs som en del av familien. Og glem tanken på å la den være ute i kaldt vær uten en varm liggeplass.
Trening av en bayersk viltsporhund bør startes tidlig. Her bør mye tid brukes på sosialisering, og denne prosessen bør helst være under kyndig veiledning av en tålmodig og erfaren trener.
I skogen, mens den er på ettersøk av skadet vilt, viser hunden en energi og viltskarphet som kan overraske de som kjenner den som en kjærlig familiehund. Denne dobbeltheten i personligheten forbløffer mange: fra en øm og sensitiv hund hjemme, til en urokkelig jeger ute i naturen.
Aktivitetsnivå og mosjon
Bayersk viltsporhund er en rase preget av intensitet og et bemerkelsesverdig aktivitetsnivå. Grunnet sin evolusjon som ettersøkshund for skadet vilt, har denne hunden en iboende pågåenhet, stahet og en solid psyke – egenskaper som er utviklet gjennom generasjoner for å fungere optimalt i sitt formål. Dette lynnet har sørget for at hunden ikke lar seg hindre, selv når et dyr snur seg mot den eller det høres skudd.
Men denne arbeidskapasiteten betyr også at den trenger betydelig mosjon i hverdagen. En rask lek i hagen vil simpelthen ikke være nok for å tilfredsstille dens energibehov. Ideelt sett bør en eier av en bayersk viltsporhund bo i et landlig eller skogsområde, hvor man tilbringer mesteparten av dagen utendørs. Dette sikrer at hunden får all den fysiske aktiviteten og den mentale stimuleringen den trenger.
Om det ikke er mulig bør du i det minste sikte på 1,5 til 2 timer aktivitet hver dag.
Regelmessig aktivitet er essensielt, ikke bare for å holde hunden veltrent, men også for å forebygge atferdsproblemer.
Bruksområder for bayersk viltsporhund
Bayersk viltsporhund er en hund som har gjennomgått generasjoner av avl for å oppnå bestemte egenskaper som gjør den spesielt dyktig i sitt arbeid. Rasens evner og egenskaper er ikke bare viktige i skogen, men også i hjemmet.
Selskaps- og familiehund
I hjemmet viser bayersk viltsporhund sin kjærlige og følsomme side. Den knytter seg sterkt til sin familie og søker konstant kontakt. Samtidig kan den være litt reservert overfor fremmede. Dette er ikke en hund som bør stå lenge i hundegård eller overlatt til seg selv. Mange blir overrasket over å se forskjellen mellom dens rolle som en hengiven familiehund hjemme og dens intensitet som en ettersøkshund i skogen.
Ettersøkshund på skadet vilt
Når det kommer til ettersøk av skadet vilt, skinner bayersk viltsporhund virkelig. Dens evne til å forfølge spor – selv døgngamle spor som andre hunder ville ha gitt opp – er et resultat av over hundre års målrettet avlsarbeid.
Under ettersøk konsentrerer hunden seg intenst om sporet av det skadde viltet, og lar seg ikke avlede av ferske spor. Dette er en utfordrende oppgave, spesielt for hunder som primært er brukt til jakt etter friskt vilt.
En rasetypisk bayer anses derfor som et verdifullt verktøy for skogforvaltere og profesjonelle jegere, ikke bare i Europa, men også i det sørlige Afrika.
Bandhund for elg og hjort
I tillegg til ettersøk, kan bayersk viltsporhund også brukes som bandhund på elg og hjort. Med sitt sterke jaktinstinkt, kan den ideelt ha viltskarphet og evne til å stille vilt. Denne dualiteten i rasen – den omsorgsfulle familiehunden hjemme og den målrettede jegeren ute – gjør bayersk viltsporhund til et unikt valg for de som er spesielt interessert i jakt og ettersøk.
Stell av bayersk viltsporhund
Bayersk viltsporhund er kjent for å være relativt lettstelt, men som alle hunder krever den regelmessig omsorg for å holde seg sunn og lykkelig.
- Pelsstell og røyting: Rasen har en pels som er enkel å stelle. Regelmessig børsting vil bidra til å redusere røyting og holde pelsen fin.
- Ører og øyne: Det er viktig å sjekke ørene regelmessig for tegn på infeksjon eller skitt, og rengjøre dem forsiktig ved behov. Øynene bør også holdes rene og fri for rusk.
- Tannpleie: Regelmessig tannpussing vil bidra til å forhindre tannstein og tannkjøttsykdommer. Men, du kommer også langt med et rent kosthold og regelmessige storfebein.
- Kloklipp: Klørne bør holdes korte for å forhindre at de knekker eller sprekker. Klipp klørne regelmessig for å unngå ubehag for hunden. Hvor ofte kommer an på aktivitetsnivået.
- Bad: Bayersk viltsporhund bør bades ved behov. Frekvensen avhenger av hundens aktivitetsnivå og hvor skitten den blir, men det er viktig å ikke overbade den da det vil tørke ut huden.
Fôr og kosthold
Når det kommer til valg av fôr til bayersk viltsporhund, er kvalitet avgjørende. Her anbefaler vi å unngå fôr med fyllstoffer som soya, korn og mais. Disse ingrediensene kan ha negativ effekt på hundens helse og kan ofte være kilden til allergier.
Fôr som VOM, eller annet kvalitetsfôr, er å foretrekke. Disse er ofte rike på rene kjøttprodukter som kjøttdeig og innmat, noe som gir hunden de næringsstoffene den trenger.
Mengde mat
For en bayersk viltsporhund som veier mellom 20-30 kg, vil kaloribehovet typisk være rundt (vekt x 30 + 70). Så, for en hund på 25 kg:
(25 kg x 30) + 70 = 820 kalorier per dag.
Dette er et grunnleggende estimat, og hvis hunden er svært aktiv, kan det være nødvendig å øke inntaket noe. For å sikre at hunden får riktig mengde mat, er det viktig å veie den regelmessig.
Antall måltider
Det anbefales at en bayersk viltsporhund mates 2-3 ganger om dagen for å forhindre overfôring. Å dele matinntaket over flere måltider kan også bidra til en jevnere energifordeling gjennom dagen.
Vanlige helseproblemer
Selv om bayersk viltsporhund generelt betraktes som en sunn og frisk rase, er det viktig for eiere å være oppmerksomme på noen kjente helseutfordringer. Å kjenne til potensielle risikoer kan bidra til tidlig påvisning og riktig behandling, noe som kan forbedre hundens livskvalitet.
- Hjertefeil: Selv om det ikke er svært vanlig, har det vært rapportert tilfeller av hjertefeil hos enkelte individer.
- Epilepsi: Som med mange hunderaser, kan også bayersk viltsporhund være utsatt for epilepsi, en nevrologisk lidelse som forårsaker anfall.
- Lavt stoffskifte: Dette kan påvirke hundens energinivå og vekt. Det krever ofte livslang medisinsk behandling.
- HD (Hofteleddsdysplasi): HD er en skjelettforstyrrelse som kan føre til artrose, spesielt i hofteleddene.
- Muskelsvinn: Dette er en progressiv tilstand der muskelvev brytes ned over tid.
Å være proaktiv med regelmessige veterinærbesøk og observasjon av hundens adferd kan bidra til å identifisere og adressere potensielle helseproblemer tidlig.
Historien om bayersk viltsporhund
Bayersk viltsporhund har røtter som strekker seg tilbake til kelternes jakthunder fra 500 år f.Kr. Med tidens gang – og med vekt på tradisjonelle jaktområder, særlig i Hannover fra 1700- til 1800-tallet – ble behovet for dyktige sporhunder påtrengende.
Jaktens popularitet skjøt i været etter den tyske revolusjonen i 1848, og våpenutviklingen førte til at jakten ble stadig mer effektiv. Jakthundens rolle som sporhund etter skuddet ble dermed essensiell, noe som kulminerte i utviklingen av den stødige hannoveranske schweisshunden.
Imidlertid, i Bayerns fjellrike landskap, oppfattet man denne hunden som for tung. Jegerne i Bayern ønsket en hund som var kvikkere og bedre tilpasset alpene. I jakten på denne ideelle hunden krysset de inn lettere hundetyper som «roten gebirgsbracken» – nå kjent som tiroler bracke og brandlbracke – spesielt under påvirkning av Josef Freiherr von Karg-Bebenburg fra 1870. I 1886, på en utstilling i München, ble bayeren endelig anerkjent som en egen rase.
Hva angikk egenskapene jegerne søkte etter, ønsket de en hund med en brennende vilje til å følge spor, robusthet i sporet, og evnen til å stille vilt selv når den slippes løs. Den skulle også kunne «halse» og «lose» ved møte med vilt, og om nødvendig holde fast eller avlive et dyr som ikke lot seg stille – et fenomen kalt «hetz» på tysk. I den krevende alpine terrassen ble bayerske viltsporhunder fremavlet mellom 1870 og 1890.
Resultatet?
En hund som var både smidig og energisk – ideell for utfordrende terreng og med den nødvendige fysikken til å håndtere potensielt farlige dyr som villsvin.
Den tyske raseklubben for denne hunden ble etablert i 1912, og allerede i 1921 arrangerte de sin første sporprøve, hvor 15 hundeekvipasjer deltok.
